Til min kjæreste Tone. Fra Din Christopher

Mine sist ord til deg min kjæreste Tone

Helt siden jeg var liten hadde jeg en drøm. En drøm om den perfekte
kjærligheten. Den kjærligheten som stikker så dypt at den ikke kan skades. Den
kjærligheten hvor man ikke trenger gjøre kompromiss. Kjærligheten hvor
forelskelsen bare varer og varer. Og kjærlighet som gjør at man vil ofre alt
for den andre. Jeg trodde dette alltid måtte være en drøm eller en fantasi.
Helt til jeg traff deg Tone

Det var kjærlighet ved første blikk. Og fra andre gangen vi traff hverandre
sov vi sammen hver eneste natt. Det var en natt hvor du hadde en venninne på
besøk. Men ellers var vi uadskillelige. Vi visste vi var rett for hverandre.

Vi var så forelsket at vi lå og snakket til langt på natt. Hver eneste natt.
Og etter et par uker var det som om vi hadde kjent hverandre alltid.

Vi var så perfekte sammen Tone. Når vi sov sammen lå du alltid inntil meg i
skje eller påp armen min. Og slik lå vi hele natten. Om du i søvne prøvde
rulle deg litt vekk så trakk jeg deg alltd inntil meg igjen. Jeg skulle jo
passe på deg. Og du elsket det. Jeg savner så veldig den lille kroppen din som
passet så godt inntil min.

Og det var din skyld at vi hadde det så fantastisk Tone. Du var et så
ufattelig vakkert menneske med så mye godhet i deg at det eneste jeg ønsket
var at du skulle være verdens lykkeligste jente. Så jeg gav deg hele meg og du
gav meg hele deg tilbake. Og slik ble vi de lykkeligeste kjærester i verden.

Vi hadde dager hvor vi gråt av lykke sammen. Det var så mye følelser mellom
oss at vi ikke klarte å utrykke hvor glade vi var i hverandre på noen annen
måte. Så vi gråt av glede. Jeg hadde aldri kunnet drømme om at noe kunne bli så fantastisk. Vi var så lykkelige.

Det finnes ikke ord som dekker de følelsene jeg har for deg Tone. Jeg elsker
deg av hele meg. Du er mitt livs kjærlighet. Jeg trodde aldri at to mennesker
kunne oppleve det vi hadde sammen. Jeg svner deg så utrolig Tone og vet ikke
hva jeg skal gjøre uten deg.

Du er det vakreste jeg vet Tone og derfor vil jeg at vi skal spille "det
vakraste som fins" for deg.

Jeg elsker deg for alltid Tone

Christopher

Tvillingsøsteren min

Kjære elskede Tonemor, min eneggede tvillingsøster.

Du var halve meg og jeg er halve deg. Vi utfylte hverandre på en måte bare vi to forsto. Vi snakket vårt eget språk, i halve setninger, vi lo hjertelig, i stereo, uten at vitsen i det hele tatt var fortalt høyt.

Tone, du var den jeg betrodde alle mine hemmeligheter til, den jeg delte alle opplevelser med, den som alltid tok meg i forsvar, ga meg trøst og som jeg henvendte meg til uansett om jeg var trist eller lykkelig. Du dømte meg aldri for valg jeg tok. Du kjente meg best i verden og godtok meg akkurat som jeg er. Etter hvert når man når et mål, er vennene dine begeistret – mens du Tonemor, holdt meg stille i hendene og glitret av lykke. For du viste hva det hadde kostet meg.

Vi delte den inderlige varmen i mammas omsorg og den enorme tryggheten i pappas armer. Vi har noe til felles som ingen andre kan ta del i – barndommen; med lykke, håp, og store planer. Bare vi vet hvorfor vi ble akkurat de menneskene vi er. Bare vi kan huske alle seire og nederlag, for vi vet hva som lå til grunn for dem. Vi kjenner hverandres innerste.

Jeg husker sommernettene på loftet hos bestemor og bestefar i Tana, farfar som tålmodig lot oss endevende snekkerverkstedet sitt. Farmor som ikke klarte si nei når vi så bedende spurte om å få låne nøkkelen til tante Ingunns dukkestue.

Jeg husker kaffeslabberasene mormor lot oss ha selv om vi kun var 6 år. Godnattkyssene vi ga morfar på den nakne issen og håpet om å få en halv jordbærtyggegummi fra skuffen ved siden av stolen hans.

Jeg husker tiden i Nord-Lenangen, de utallige hyttene som ble bygget i skogen, fiskene som ble fanget i fjærsteinene. Den herlige, bekymringsløse friheten ved å være liten å slippe og ta ansvar.

Jeg husker at jeg i en alder av 9 år besluttet at det var på tide at vi fikk vært vårt soverom, noe du var sterkt uenig i. Jeg forlangte deretter 10 kroner for hver natt du overnattet på mitt rom. Du hevdet det dreide seg om ren pengeutpressing! Tenårene, jakten på en særegen personlighet, og dermed den nødvendige løsrivelsen fra hverandre. Det var ikke alltid bare enkelt, men i felleskap kom vi styrket ut av det.

Jeg husker da du begynte på turn. Entusiastisk danset du hjem og overtalte meg til å prøve alt du hadde lært på turntreningen. Jeg sto på hender opp etter veggen til jeg var rød i ansiktet. Du nektet å innse at tvillingen din egnet seg dårlig til estetisk aktivitet. Det var du som var den elegante og grasiøse av oss, men du ville så gjerne at vi skulle gjøre alt sammen.

Jeg husker påsketurene og påskefestene i Billefjord. Den hjertegode varmen i hjemmet hos tante og onkel hvor vi elsket å være på besøk.

Da vi i 1996 kom tilbake fra et år i USA og Tyskland, ble kontakten om mulig bare enda tettere. Etter at du flyttet til Oslo og jeg ennå bodde i Tromsø, var jeg på besøk ca en gang i måneden. Straks jeg var ferdig på universitetet flyttet jeg ned til deg og kjøpte leilighet i nabogaten din før å bo så nært som mulig. Jeg overnattet ofte hos deg selv om vi bodde i samme by. Da lå vi og småpratet, filosoferte, delte fremtidsplaner og varmet tærne til hverandre. Kun når jeg var sammen med deg følte jeg meg 100 % hel, og jeg vet det gjaldt for deg og. 

Takk for at du har vært en slik søster alle skulle hatt – en trofast venn gjennom alle opplevelser, en å dele alt med. Takk for at du alltid var til stede – du var deg selv fult ut og likevel en del av meg. Vi deler et hemmelig land dit ingen andre kan komme. Vi deler gleder som er vårt skattekammer, for vi er knyttet sammen med tusen minner. Det er minnene som skal hjelpe meg å leve videre uten den daglige kjærligheten fra deg. 

Du sa ofte at du ikke var redd for å dø søster. Den som har levd et fult liv er ikke redd døden. Og med et fult liv mener jeg et rikt liv, ikke nødvendigvis et langt liv. Du har levd mer enn de fleste jeg kjenner Tone, du har bare gjort det på kortere tid. Som du så vakkert sa det selv en gang: Den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.

Jeg husker tegneseriemagasinet ”Siriana” som du i en alder av 8 år produserte og solgte til mamma for 5 kroner for å spare penger til Redd Barna. Drømmen din var å hjelpe fattige barn i Afrika. Om kvelden la du deg på gulvet istedenfor i senga, du ville føle på kroppen hvordan barn i Afrika hadde det. Jeg gleder meg til barnehagen din i Zimbabwe blir ferdig. Jeg lover deg å reise til Dapota for å vanne treet de vil plante der med navneplaten din på.

Tvillingsjeler er uadskillelige, og vil forenes igjen. Jeg elsker deg så uendelig høyt søster. Vi ses igjen.

Line

Til Tone fra "jenten"

Kjæreste Tone,  

En av våre halve setningers gudinner e borte.

Tone e borte, vi gjentar ordan inni oss men vi trur det likevel ikkje.

Skal vi aldri mer spise den gode maten du bringe med til våre sammenkomster? Skal vi aldri mer få ta del i dine gleda, dine bekymringer, dine kvaler, dine prestasjoner og dine lykkelige øyeblikk?

Han Christopher.

Vi e så uendelig glad for at du møtte han, og at du VISSTE at du ville dele resten av livet med han. Blikket ditt da du fortalte om han første gang va så strålanes at det ikkje levna noen tvil; du hadde funne drømmemannen. Rettere sagt, han fant dæ. På Odeon tok han kontakt, og etter det va dåkker uadskillelig. Det va godt å se og erfare gjennom den tida dåkker hadde sammen. Du blomstra og hadde ei så utrulig varm utstråling. Hjemme i jula huske vi du sa at du hadde det så utrulig bra. Du va så lykkelig og hadde alt du kunne ønske dæ i livet.  

UBUNTU.

Det e en hilsen på afrikaans som betyr at vi e alle en del av hverandre, det du gjør og det du e, påvirker andre. Det brukes ofte som en hilsen til en som er veldig sjenerøs, en beskrivelse som passe dæ veldig godt. Du tenkte alltid på andres ve og vel, det være sæ som lyttende og omsorgsfull venninne, eller ditt engasjement i Røde Kors, som telefonkontakt for barn. Når vi kom hjem til dæ spurte du alltid: E du sulten? Frys du? Treng du et par lesta?? Vi flirte godt av dæ på grunn av det. Så rørende omsorgsfull. Du e ikkje Tonemor for ingenting. Ho Randi og han Johnny har skapt noe veldig verdifullt for, og sammen med, dæ og ho Line.

Du har vært så utrolig ærlig i ditt møtte med menneska. En ærlighet overfor dæ sjøl, som speiles i de du har rundt dæ. Vi vet så inderlig godt at du va gla i oss, du brydde dæ! Du har alltid sett det beste i andre, vært raus med komplimenter, og snakket godt om de som ikke va tilstede. Du stilte gode spørsmål, gav de beste rådan du visste, og va ei støtte når noen trengte det. Det e nok en av mange grunna til at folk du bare møtte èn gang, huske dæ for alltid. Din evne til å se folk, og huske folk, va helt spesiell.

Vi trengte aldri å begynne forfra når vi skulle fortelle historia. Vi begynte midt i... ”De halve setningers gudinner”, sa Kari Bremnes. Det oppsummere veldig mye av vårt forhold til hverandre. De man kjenne godt treng man ikkje alltid å forklare sæ for.  

Vi va gjerne samla i festlig lag, og noe alle som har møtt dæ blir å huske, e latteren din, eller ”uro-alarmen” som ho Line kalle den. Om ikkje poenget va så bra, så tok latteren din med sæ alle i lokalet, og festa med dæ ble aldri fylt med stillhet. Satt vi på Ketchup-song eller Dirty Dancing var du, nachspieldronninga, først oppe og danset. Det slo aldri feil.

Heller ikkje at ho Randi blei oppringt midt på natta for å hente og bringe søstrene Karlsen & co hjem. Randi gjorde det trøtt, men med glede, for at ikke jentene hennes skulle fryse i taxikø, og ikke minst for de "gode samtalan" på hjemveien. Og ikkje nok med det, ho forlot aldri åstedet før nån av oss va trygt inne i hus. 

” I’ve had the time of my life” sang du av full hals, og det tror vi også du har. Du har levd livet så til det fulle, Tone. Alle ting du har sett, folk du har møtt, reisa du har vært på, eventyr du har gjort. Du lot ikkje livet stå der å vente uprøvd! Stykkevis og delt har aldri vært din stil. Det du foretok dæ, ble gjort med hele dæ. Du turde å ta valg du ikkje visste kor ville bringe dæ. Du e et forbilde! Du gjør at vi vil bli bedre menneska, Tone!

Tone. Full av kontraster. Du har levd livet ditt med verdighet og stolthet. Og ydmykhet. Du har kjent på livets letthet, og dets dypeste tyngde, og tatt begge på alvor. Bitterheten i svik og sødmen i ei ny kåpe. For du elske klær. Og sko. Og dukker og roser. Så hjerteskjærende feminin. Uredd, konfronterende og ramsalt. Følsom, nærmest tander, og  samtidig uendelig sterk og selvstendig. Livet har smilt til dæ, Tone. Ikkje fordi du har vært heldig, men fordi du har latt livet smile. Du har tatt imot og smilt tilbake.

En av våre halve setningers gudinner e borte.  

Men ho Tone vil aldri forsvinne fra våre hjerta, vår hud og våre minna.